Fysisk aktivitet etter sarkombehandling

Mange sarkompasienter bruker mye tid og energi på opptrening uten at det gir ønsket resultat. Det kan være sammensatte årsaker til dette. Ofte handler det om å være redd for å gjøre feil, mangel på kunnskap om egen helse eller frustrasjon over at kroppen «ikke vil».

Fra aktiv til destruktiv

Kaja var 20 år da hun fikk diagnosen osteosarkom. På denne tiden studerte hun, var fysisk aktiv med trening og dans, og ski om vinteren. Hun hadde drevet med dans og håndball i oppveksten og var generelt i god fysisk form.

Det gikk cirka en måned fra diagnosen ble stilt til hun lå på operasjonsbordet og fikk satt inn en tumorprotese i kneet. Plutselig var hun hjemme igjen, og skulle på opptrening samtidig som hun fullførte studier. Hun gjorde som den lokale fysioterapeuten sa, men stolte verken på ham eller kneet.

Livet gikk sin skjeve gang. Hun ble etter hvert god til å passe på det opererte benet og tok noen år fri fra trening. Det ga mye dårlig samvittighet, dårlig selvbilde og en del kroppslige plager. Hun innså at noe måtte gjøres.

Det var vanskelig å forklare PT-en hva hun kunne og ikke kunne gjøre, og kroppen strittet også imot. Helsestudio, gruppetrening og yoga. Det hun egentlig hadde lyst til var å danse, spille håndball og stå på ski – eller bare løpe til bussen, hoppe i havet og sykle til jobb. Sånn som hun gjorde før.

Hun brukte mye energi på å gjøre ting feil, og på å føle seg «dritt». Over en lang periode bygget det seg opp mye sinne, bitterhet og frustrasjon i henne. Hun var ofte sur og lei seg og hodet var fullt av destruktive tanker. Selv om det fantes gode dager var det som om hun aldri slo seg helt til ro med tingenes tilstand. Var det ikke meningen at hun skulle bli seg selv igjen?

Vendepunktet

Etter mange år skulle heldigvis den dårlige trenden snu. Hun fikk kontakt med en fysioterapeut som visste råd. Sammen undersøkte de hvor skoen trykket. Det skulle vise seg at mye satt i hodet, og at det var mye å ta tak i. Fysioterapeuten stilte de rareste spørsmål og pushet henne til å prøve ting hun ikke trodde hun klarte.

Dette samarbeidet var ingen mirakelkur som gjorde at Kaja kunne gjøre alt hun gjorde før. Hun hadde ikke alltid motivasjon til å trene eller være aktiv heller. Men, livskvaliteten økte betraktelig. Hun turte å slippe seg litt mer løs og prøve ting hun trodde ikke var mulig. Hun følte seg mer fri, mer som seg selv igjen.

På den tiden var Kaja i 30-årene. Hun kjente på mange følelser rundt det hun hadde vært gjennom. Det verste var kanskje alle de årene hun hadde kastet vekk på å være redd for å gjøre feil. Hun skulle ønske møtet med denne fysioterapeuten hadde kommet mye før.

Kaja er i dag i 40-årene. Hun er ikke så opptatt av de tingene hun ikke kan gjøre, og har funnet en del aktiviteter i hverdagen som får henne til å føle seg bra. Hun jobber fortsatt både med hodet og kroppen. Det er jo ferskvare, og det gjelder for alle.