Legen sier strengt; «Hvis du ikke opererer så dør du!». Jeg sitter på et kontor på Radiumhospitalet sammen med min mann, en lege og en sykepleier. Ute er det høysommer og solen stråler. Inni meg er det mørkt og kaldt. Jeg har fått beskjed om at jeg har høygradig malignt sarkom.
Livet versus lårmuskel
Den sitter i hamstring – dvs i bakre lårmuskelen. Jeg må fjerne store deler av muskelen. Det medfører mest sannsynlig at jeg ikke kan løpe noe mer etter operasjon. Jeg som løper som meditasjon og elsker følelsen av å strekke ut og bare la beina bestemme rytme og retning. Jeg gråter og er lei meg og legen er frustrert siden han faktisk har sagt at han kan redde livet mitt! Har jeg ikke skjønt alvoret i situasjonen? Hva er en lårmuskel mot et liv?
Det å bli syk er så mye mer enn en fysisk tilstand – den er minst like mye psykisk. Det er masse følelser som bobler opp og ikke alltid i logisk rekkefølge. Følelsene som følger en beskjed er vanskelig nok å skjønne for den som er syk. Men som pårørende eller lege kan det til tider være svært frustrerende om ikke uforståelig å skjønne reaksjonene.
Tilbake til rommet på sykehuset. Jeg og min mann får forklart hva som skal skje videre. Jeg er fortsatt helt nummen og klarer ikke å stille så mange spørsmål. Tårene renner stille.
Sykepleieren trøster og hvisker til meg: – Du kommer visst til å klare å løpe. Og der og da bestemmer jeg meg. Jeg skal løpe igjen.
Panikk og angst
Tiden som følger er kaotisk. Jeg er gift og har tre barn på 7,9 og 13 år. Alle mobiliserer rundt meg. Jeg har panikk for å dø fra barna mine og at de skal føle jeg svikter dem. Det er en eksistensiell krise og jeg får angst. Jeg skriker rett ut hjemme og på sykehuset kaster jeg en stol vegg imellom i min desperasjon over å ikke lengre være herre over min egen kropp.
Jeg har noe inni meg som jeg ikke kan kontrollere og legene må gå drastisk til verks for å gjøre meg frisk. Jeg er livredd og vil ut av min kropp. Samtidig vil jeg ikke fortelle noen hva jeg går igjennom fordi jeg ikke vil at noen skal synes synd på meg og bare se kreften og ikke meg.
Jeg forbyr min mann å snakke om det med sine og mine venner. Og jeg forteller det ikke til noen på jobbet. Det er en uholdbar situasjon og til sist må vi be om hjelp. Vi får snakke med en psykolog på sykehuset. Det, i tillegg til at operasjonen går bra og at jeg tåler cellegiften fint, gjør at angsten slipper taket og jeg kan puste igjen.
Tiden i behandling
Behandlingen følger et strikt skjema med tre dager cellegift på sykehuset og så hjem i ca 2 1/2 uker før ny cellegift. Tre cellegiftkurer først og så stråling to ganger/ dag i to uker. Deretter en uke fri og så tre nye kurer med cellegift.
Håret faller av allerede etter første kur og min mann tar barbermaskinen fatt. Vi har nå innrettet oss etter et system der alle har sine oppgaver. Alt går på skinner og jeg oppdager at dette, dette er jeg god på!
Takket være de fantastiske sykepleierne på Radiumhospitalet føler jeg nå at jeg kommer “hjem” hver gang jeg går innenfor dørene til Radiumhospitalet. Det går så langt at jeg føler jeg har husmorsferie hver gang jeg skal inn til behandling. Jeg som alltid har hatet sykehus og har sprøytefobi, føler mestringsfølelse når jeg sitter å fleiper med bioingeniøren som tapper blod av meg.
Ferdig behandlet, men ikke frisk
Tiden under behandling flyr avgårde. Så plutselig en dag får jeg beskjeden;
– Gratulerer! Du er frisk!
Først så innfinner seg en enorm lettelse. Men så kommer tomhetsfølelsen snikende. Legen sier jeg er frisk og kan begynne å jobbe igjen. Jeg er klar å ta vid der jeg slapp, tror jeg. Men kroppen orker ikke. Jeg er så sliten at jeg må holde meg fast i kjøkkenbenken for å ikke falle. Men legen sier jeg er frisk så hodet vil ikke ha noe med resten av kroppen å gjøre. Jeg skal tilbake på jobb med en gang!
Det går ikke. Jeg prøver mer, blir sint, sur og alt mer nedstemt. Min mann og helsekoordinator på jobben prøver å snakke meg til fornuft. Men jeg nekter å innse fakta. Så når kroppen ikke får gehør går den drastisk til verks og gir meg frozen shoulder i begge skuldrene. Det blir kortisonsprøyter og fysio behandling i flere måneder. Nå kan jeg endelig fortelle de som spør hvorfor jeg ikke er på jobb, jeg som ser så frisk og fresh ut… Frozen shoulder er en diagnose som alle skjønner at jeg, som har en fysisk tung jobb, ikke kan stå i nå.
“Det å være frisk fra kreften men ikke frisk nok er en vanskelig tilstand å være i. Og enn mer vanskelig å forklare for andre…”
Så det å få en fysisk diagnose hjelper meg å senke skuldrene mine bokstavligt talt. Og noen måneder senere er jeg klar for jobb og starter i det små på 50%.
Mentorskapsprogrammet
Underveis har jeg vært så heldig å bli med på et prosjekt i samarbeid med Sarkomer og FORUT. Jeg får møte andre som har eller har hatt sarkom, lytte til fagpersoner med erfaring av kreft, tildelt en mentor som følger opp om de målene jeg har satt meg og avslutter med en tur til Nepal. Der skal vi møte CWIN søsterorganisasjonen til FORUT – som jobber for barns rettigheter og hjelper barn og unge som har blitt utsatt for omsorgssvikt og/eller seksuelt misbruk.
Det er et enormt løft for meg å bli med på noe større enn meg selv. Reisen blir en gulrot og min mentor jobber stadig med meg for at jeg skal nå mine mål. Og hva er målene mine…?
Det å komme tilbake i jobb OG å kunne løpe igjen såklart.
Jobben starter jeg med deltid og det fungerer brukbart. Det med løpingen er verre. Fra å ha løpt en mil på lette bein er det nå blytungt å starte helt forfra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde kommet over dørstokk mila uten “pisken” til min mentor. Det går veldig tregt i starten. Men sakte, sakte kommer det seg. Og ikke bare kondisjonen uten også humøret. Jeg blir lettere til sinns!
I ettertid har jeg hørt Anders Hansen, som er overlege i psykiatri, fortelle om at mosjon styrker deg ikke bare psykisk men også fysisk. Den som trener regelmessig blir mer motstandsdyktig mot stress og lett til moderat depresjon. Det stemte for meg!
Nepal
Reisen til Nepal er den som virkelig setter spor. Det å møte unge som opplevd mer enn de burde og se viljen til ta fatt på livet igjen. Det gjør noe med deg. Og å få møte ildsjelene bak organisasjonen og å se at det nytter å støtte og hjelpe. Alle burde få oppleve dette! Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk bli med på den reisen!
Når prosjektet er over etter 8 måneder så er jeg tilbake i den stillingen jeg var i før jeg ble syk.
Det var jo et av målene mine. Hva med løpingen da? Joda nå i sommer – eksakt to år og to dager etter operasjonen – løp jeg en mil igjen. Det gikk ikke fort og noen hadde sikkert klart det før meg. Men det er ikke det som er viktig. Det som betyr noe er at jeg fikk det til og at det er bra å ha noe å jobbe mot. Så bør man få seg en ”hejarklack” som hjelper en på veien når man snubler. Jeg har lært å sette ting i perspektiv og at ting må få ta sin tid.
Konklusjonen er at det ikke bare kroppen som må få komme seg fra kreften. Hodet må også få tid til å bearbeide alt.
“Jeg vil rette et stort TAKK til alle mine hjelpere på sykehuset og privat”