Hvilke pasienter med lokalisert bløtvevssarkom har nytte av cellegiftbehandling?

Bløtvevssarkom kan behandles med kirurgi, strålebehandling og/eller cellegift. Valg av behandling og hvilken kombinasjon av behandling pasientene skal få er viktig, men ikke alltid like lett å bestemme da det finnes mange ulike typer bløtvevssarkomer og mange ulike faktorer vi må ta hensyn til. 

Mitt navn er Marthe Kobbeltvedt. Jeg har jobbet som overlege i sarkomgruppen på Radiumhospitalet siden 2020, og høsten 2023 startet jeg mitt doktorgradprosjekt. Gjennom forskningsprosjektet “Improving adjuvant chemotherapy decisions in localized soft tissue sarcoma” ønsker vi å undersøke hvilke pasienter med lokalisert bløtvevssarkom som har nytte av cellegiftbehandling.  Hovedformålet med prosjektet er å forbedre utvelgelsen av pasienter som tilbys slik tilleggsbehandling før eller etter operasjon. I dag er det slik at pasienter som har høy risiko for tilbakefall tilbys tilleggsbehandling med cellegift. Nesten halvparten av pasientene som tilhører denne gruppen blir kurert av kirurgi alene eller kirurgi og strålebehandling, og har dermed ingen nytte av tilleggsbehandlingen. Metodene vi bruker i dag for å velge ut pasienter til tilleggsbehandling er altså ikke presise nok. I dette prosjektet ønsker vi å undersøke nye markører som kan bedre presisjonen.

I første del av prosjektet skal vi skal undersøke kliniske risikomodeller som benyttes i klinisk praksis i dag. Disse modellene bruker faktorer som kjønn, alder, tumorstørrelse og subtype, for å regne ut risiko for å få tilbakefall av bløtvevssarkom. Pasienter som etter disse modellene regnes som høyrisikopasienter, bør vurderes for tilleggsbehandling. 

I den andre delen av prosjektet skal vi undersøke arvematerialet (DNA) i kreftsvulstene. Kreftceller har ofte omfattende endringer i DNA. Dette kan være små endringer som mutasjoner eller store strukturelle endringer. Bløtvevssarkomer har ofte store strukturelle endringer i sitt DNA, for eksempel kan de ha for mye eller for lite av hele kromosomer eller deler av kromosomer. Disse strukturelle genetiske endringene kan undersøkes med flere metoder. Metodene vi skal bruke heter lavoppløselig helgenomsekvensering og karyotypering. Vi skal videre undersøke en markør som kalles CINSARC (complexity index in sarcomas). Dette er en markør som er basert på genuttrykket til 67 gener, og som er knyttet til strukturelle genetiske endringer i svulsten. 

Doktorgradsprosjektet mitt er del av et større prosjekt, ledet av overlege Kjetil Boye. Her skal det i tillegg undersøkes biologiske egenskaper i svulsten målt på MR-bilder. Ved hjelp av MR-bilder kan man måle for eksempel hvor mye oksygen vevet har og hvor høyt vevstrykk det er. Slike egenskaper kan være knyttet til svulstens oppførsel og er derfor interessante, men måles ikke rutinemessig.

Gjennom å undersøke disse markørene håper vi å utvikle bedre seleksjon av pasienter som trenger tilleggsbehandling. Forhåpentligvis kan prosjektet bidra til at vi blir bedre til å velge ut de pasientene som har høy risiko for tilbakefall og som derfor trenger cellegiftbehandling, samtidig som pasienter med god prognose kan unngå bivirkningene som cellegiftbehandling medfører.